Stille før stormen
Før 1865 var Visnes en stille og fattigslig jordbruksbygd. Men etter at det ved en tilfeldighet ble oppdaget store kobberforekomster, eksploderte folketallet og bygda forandret seg til ett industrielt, velfungerende samfunn omtrent over natten. Visnes var en del av Avaldsnes kommune, men var et inngjerdet område som styrte seg helt sjøl – en stat i staten.
Visnes - en pionèr under den industrielle revolusjonen
Visnes var i sin tid Norges største arbeidsplass og her lå Nord-Europas største kobberverk.
1865
Hele denne spennende historien startet en vinterdag i 1865. Da lå fisker og skjerper Torbjørn Brueland fra Sandnes utenfor Grønneviken i Visnes med båten sin. På denne tiden gikk det en skjerpefeber over landet. Norge var et svært fattig land, næringer som fiske og jordbruk var dominerende og den industrielle revolusjonen hadde ennå ikke nådd hit. Folk var dermed på søken etter andre inntekter enn fra jordbruk og fiske. Brueland gikk i land i Grønneviken, han måtte «gjøre et avtrede på naturens vegne.» Skjerper som han jo var, så han med en gang at her var der kobber både i vannet og i jordsmonnet.
1875
Boremaskin kom til bruk i gruva, noe som naturlig nok gjorde arbeidet adskillig lettere og raskere. Grunnen til dette var moderne teknologi innført fra kontinentet.
1880
Visnes var først ute med telefon i Norge.
1885
Og Visnes var nummer to i Norge med elektrisk lys.
Fra svovel til diamant
Visnes var selvforsynt på alle måter; egen skole, sykehus, politi, arrest, ølutsalg, bakerier, klesbutikker og dagligvare. Den gangen fantes det også to sykehus i Rogaland – i Stavanger og i Visnes . Fra Lastekaien gikk det skip til hele Europa med kobber, zink og svovel. I denne skipsfarten var Bergensrederier dominerende. Sang og musikk var veldig viktig i Visnes. Dette var stort sett forbeholdt funksjonærene, og det var nesten en forutsetning for å få jobb ved verket!
Gjennom 107 år med gruvedrift, ble det utvunnet kobber, svovel og zink fra to gruver:
Gamlegruva
1865-1894
Rødklev
1899-1972
Med hjelp av en urmaker og en utlending
Torbjørn Brueland kontaktet sin venn, urmaker Maurits Kartevold i Sandnes, som også var skjerper.
Men – disse to hadde hverken midler eller utstyr til å starte gruvedrift. De tok dermed kontakt med gruveingeniøren Charles de France, som akkurat da var i Norge på leting etter malmforekomster.
Og den 26 år gamle ingeniøren lot seg ikke be to ganger. Han ble med de to til Visnes, og ble i fyr og flamme! Her var det nok penger å hente! Planen hans var at de to fra Sandnes- skulle finansiere dette. De reiste land og strand rundt i et forsøk på å skaffe midler, men ingen hadde troen på dem.
Dermed startet Charles de France opp alene i Visnes med kapital fra Belgia. Han betalte Brueland og Kartevold 2000 spesidaler hver i en engangssum, pluss at de fikk en avtale om å motta 1000 spesidaler i året så lenge gruva var i drift. 1000 spesidaler tilsvarte en prestelønn!
I juni samme år ankom de France Visnes med mellom 20 og 30 mann, gruvearbeidere, hjelpemenn og ingeniører. Disse var fra kontinentet. Deretter fortsatte antall arbeidere å vokse, og nå kom det flere og flere norske og lokale folk til.
